Svetlana Aleksijevitsj på litteraturhuset (nobelprisvinner i 2015)

"Jeg skriver historiefortelling, sett gjennom øynene på de mest hjelpesløse", sa Svetlana Aleksijevitsj da hun introduserte sitt forfatterskap for tilhørerne på Norsk Sakprosafestival. Svetlana Aleksijevitsj er født i Ukraina, og oppvokst i Hviterussland. I boka "Krigen har intet kvinnelig ansikt", gir Aleksijevitsj en stemme til de russiske kvinnene som var partisankrigere i den røde armé under andre verdenskrig. Aleksijevitsj ble hedret med nobelprisen i litteratur i 2015:

"for her polyphonic writings, a monument to suffering and courage in our time"

"Jeg vokste opp på landet", beskrev Svetlana Aleksijevitsj ved hjelp av en tolk. "I mitt hjem var det mange bøker, men bøkene var ikke like interessante som historiene jeg hørte. Kvinnene i landsbyen hadde helt andre historier fra krigen enn de som sto i bøkene. Min egen historie ble traumatisert av alle disse stemmene. Jeg husker disse invalidiserte menneskene, uten armer og ben, som sto på markedene og solgte undertøy. Jeg tenkte, hvorfor synes ingen synd på dem? En fjerdedel av befolkningen var blitt drept under partisanerkrigen, og alle snakket om de unge mennene de hadde mistet", sa Aleksijevitsj.  

Boken "Krigen har intet kvinnelig ansikt" hviler på de 5-700 dybdeintervjuer som Aleksijevitsj gjorde med disse kvinnene. 

"Krig er en brutal, altoppslukende verden. Det er ikke svart-hvitt, en russer mot en tysker. Det er et menneske mot et annet menneske. Jeg forsøker å føre historieforståelsen nærmere hjemmet, nærmere det enkelte mennesket. Hva skjer egentlig i mennesket? Hva skjer når vi blir kvitt alle symboler, alle effekter - og det vi har igjen er et menneske", spurte forfatteren. 
"Hvordan kan et menneske gå så langt som å komme til den avgjørelsen å drepe et annet menneske? Det er dette mennesket jeg har studert i bøkene mine, Det røde mennesket’’.

Forfatteren fortalte at hun allerede fra første intervju forandret oppfatning omkring det hun hadde lært: 
"Man kommer på besøk, også sitter man der, to sovjetiske mennesker og man begynner å snakke, en gammel og en ung. Etter en stund mister den gamle kvinnen, som har vært skarpskytter, tankfører eller lignende, den maskuline masken og blir til en kvinne. Det var da jeg forsto at man måtte slutte å lese Marx og begynne å lese Dostojevskij. Etterhvert i samtalen dropper man den samfunnsmessige staffasjen, og man blir til to biologiske vesener. Kvinnen så på meg med to store øyne, og fortalte at det skumleste var ikke å skulle dø, men at de måtte bruke de forferdelige mannneunderbuksene. Når disse unge vakre kvinnene kom tilbake til grottene etter kamphandlingene, både lo og gråt de over hvordan de så ut. 

En kvinne er bare 17 år: Det er bare en halv time til hun skal ut i kamp. Hun hører hver eneste lille lyd. Alt har en mening, for hun er fullt klar over at om en halv time kan hun være borte. Det var slike historier jeg vokste opp med", fortalte Aleksijevitsj. "En partisankvinne fortalte om hennes foreldre som ble brent opp levende i sitt eget hus fordi datteren deres var partisaner. Hun gledet seg til det øyeblikket da hun skulle se øynene til fienden sprekke i smerte. 
Partisankvinnene måtte forsvare landet sitt, men de ble aldri kvitt tanken om at de måtte drepe, og når jeg intervjuet dem ville de heller fortelle om det heroiske. De trodde ikke at deres historier og forståelser hadde like stor verdi som den statlige forståelsen". 

Det første opplaget av boken ble sensurert. En av sensorens kommentarer var at ingen fikk lyst til å gå ut i krig etter å ha lest en slik bok. Men etter tre år, da Gorbatsjov kom til makten, kom boka ut og ble lest av millioner. 

"For meg består et menneske av to deler. Den ene delen er en reell person - tilhørende en reell tid - den andre delen tilhører evigheten. Poeten Anna Akhmatova beskrev dette mennesket: 

et nakent menneske 
på den nakne jorden

Man kan ikke bare være et produkt eller fange av sin egen tid. Man må ha et perspektiv som hever en selv over det dagligdagse", sa Aleksijevitsj. 

Kjennetegnet på god litteratur, kommenterte forfatteren, er en smak for det metafysiske. 
"Vi lever i en tid der alt beveger seg raskt. Vi er fanget av teknologien, derfor forandres formene i kunst og litteratur. Jeg prøver å finne former som kan gå i takt med den raske utviklingen, for å forstå hva som skjer med oss. Jeg ser det slik: Et vitne kommer inn i litteraturen på forskjellige måter. Vi som er født i et totalitært system, vi går i en sirkel, vi er nå tilbake i de samme verdiene, med Putin, som vi var i Sovjetunionen. Mennesket har mistet sin tro på alt annet enn vitnesbyrdene. Et menneske vil vite hvordan det virkelig har vært. Hva som virkelig skjedde. Vi snakker om "stemmenes romaner". Når mennesket forteller får vi endelig se en virkelighet i all sin enkelhet og samtidig historiskhet". 

Da Aleksijevitsj arbeidet med boken om Tsjernobyl (arbeidet tok 11 år) besøkte hun en landsby som var blitt evakuert. Noen få gamle mennesker var igjen. 

"Hva forteller de? Jo, de forteller at de fikk besøk av en kanin i dag, og at i går hadde de besøk av en skjære. Så forteller de at de to første ukene etter ulykken sluttet biene å fly ut. At alle markene og billene forsvant. Disse små vesenene visste mer om truslene enn mennesket. Det å beskrive livet er et fantastisk spennende prosjekt. Man slutter aldri å bli forundret", konstaterte forfatteren. 

Hennes neste bok, "Tiden Second hand: Slutten for det røde mennesket", kommer på norsk i mars. 

Svetlana Aleksijevitsj har vunnet flere priser. Blant andre svenske PENs Tucholskypris, Triumphprisen, Leipzigbokmessens litteraturpris, Kapuscinskiprisen og Tyske bokhandleres Fredspris. 

Bøker: 
Krigen har ikke et kvinnelig ansikt, 1985
Utopiens stemmer, 1985
De siste vitnene, 1985
Sinkguttene, 1991
Enchanted with Death, 1993
Bønn for Tsjernobyl, 1996
The Oral history of a Nuclear Disaster, 2005 
Tiden Second hand: Slutten for det røde mennesket, 2013
The wonderful Deer of the Eternal Hunt