Den verdifulle friheten

"Leve friheten" (Viva la libertá), sa Don Giovanni, og nedla nærmere to tusen kvinner i Italia og Spania. Livet for myten Don Giovanni var tilsynelatende fylt av endeløse muligheter. Innenfor politisk filosofi er det mulig å forstå kvinnebedåreren som en renskåret liberalist. Er all frihet verdifull? 

Raino Malnes, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, berørte temaet frihet på sin forelesning om liberalismen i dag på Litteraturhuset. Begrepet frihet står sentralt innenfor liberalismen. Å være liberal innebærer å sette frihet høyt, den renskårete liberalisten setter friheten særlig høyt. Det finnes mange mennesker som betegner seg som liberale, men kanskje ikke så mange som er renskårete liberalister, sa Malnes. 

Hvorfor skal man elske friheten? Skal man elske friheten over alt? Hva er grunnene til å reservere seg fra friheten? Grensene for frihet er ofte individuelle, men vi lever i et samfunn og som samfunnsborgere må man enes om indvidets utfoldelse. Don Giovanni (italiensk) eller Don Juan (spansk) er en myteomspunnet skikkelse i litteraturen tematisert i mange bøker og operaer. Skikkelsen har vært en stor inspirasjonskilde for tenkere og intellektuelle. Don Giovanni la ned 800 kvinner i Italia, 1003 i Spania og visstnok et ukjent antall i Hellas. Don Giovanni benyttet seg av muligheten til å utøve sin frihet til å gjøre det han lystet overfor disse kvinnene, men alle kvinnene han forførte ble forlatt og ført bak lyset. 

Isaiah Berlin, en britisk filosof, idehistoriker og politisk teoretiker som skrev flere artikler om frihetsbegrepet, kommenterte en del av frihetsdilemmaet slik: 
‘Frihet for rovfiskene er døden for småfiskene’. 
Trekker man moral inn i diskusjonen av frihetsbegrepet, kan man si at Don Giovanni brukte friheten på en frastøtende måte. Han utøvde en frihet uten ansvar. Hva er frihet uten ansvar verdt, spurte Malnes.

En kontrasterende tilnærming til frihetsbegrepet kan vi finne hos forfatteren Foster Wallace. Han mente den virkelige betydningsfulle friheten var å være oppmerksom på og bry seg om andre mennesker hver eneste dag. 

«The really important kind of freedom involves attention and awareness and discipline, and being able truly to care about other people and to sacrifice for them over and over in myriad petty, unsexy ways every day. That is real freedom». 

(David Foster Wallace til avgangsklassen ved Kenyon College, Ohio, 2005)

Slik står imidlertid friheten i fare for å bli ufrihet. Når vi setter inn et anstendighetsparameter fjerner vi friheten fra oss selv og kan skape ufrihet. Dette er et vanskelig og evigvarende dilemma, for individet, men også for samfunnet, og et dilemma som er løst på forskjellige måter til forskjellige tider og i forskjellige geografiske områder. Våre kulturelle bindinger, normene og våre lover og regler er med på å begrense oss. Mange vil nok rygge tilbake over tanken på å elske friheten ubetinget og grenseløst. Ser vi bort i fra anarkister og andre renskårede liberalister, er de fleste av den oppfatning at vi må sette begrensninger på individets frihet for ikke å skade andre. Videre er det mange som reservererer seg også overfor andre individers frihetsutfoldelse, selv om den ikke egentlig skader noen direkte, for eksempel knyttet til andres mulighet for å leve sitt eget liv som han eller hun ønsker og lyster. Det er vanskelig å definere et grenseområde for friheten i et samfunn bestående av enkeltindivider. Kanskje er vi ikke så frie som vi velger å tro. Kanskje er ikke å vår kjærlighet til friheten en ekte kjærlighet. 

Staten framstår i mange tilfeller som en av de viktige begrensende mekanismer på individet. Forståelsen av statens rolle innenfor et frihetsbegrep, står da også helt sentral i politisk teori, politisk filosofi og praktisk politikk, og er sterkt knyttet til fragmenteringen av de ulike teoretiske retningene.  

John Stuart Mill, den mest kjente av de liberalistiske tenkerne, mener friheten fører oss nærmere sannheten, og desto nærmere sannheten vi kommer, desto bedre er det for et samfunn. Friheten setter dessuten mennesker i stand til å utrette det ene eller det andre. Vi blir kanskje mer reflekterte, mer tolerante, mer oppfinnsomme, nysgjerrige, foretaksome og aktive når vi får utøve vår frihet, våre lengsler og drømmer, når vi får uttrykke oss, når vi får lese det vi vil, når vi får engasjere oss i det som opptar oss. Friheten gjør det mulig for hver og en å leve på sin måte. Det er kanskje derfor vi elsker friheten så sterkt. 

Kanskje får friheten mennesket til å utfolde seg mer enn det ellers ville ha gjort? Og hvis dette er tilfelle, er det naturlig å spørre om en sterkere grad av individuell frihetsutfoldelse vil føre til at individene kommer nærmere sitt fulle potensiale, og dermed bidrar til et bedre samfunnsmessig produkt. Individene genererer ressurser, og et samfunn kan forstås som produktet av våre felles genererte ressurser.

Vår forståelse av frihet er knyttet til den rådende offentlighet og meningsutveksling; den regjerende kulturelle åndsdimensjonen i et samfunn. For frihetens egen del er det viktig å legge til rette for at den klassiske debatten alltid eksisterer og stiller de samme spørsmålene, igjen og igjen, på nye måter og i forhold til nye dilemma. Spørsmålet om frihet er et sentralt spørsmål i alle kulturer og samunn, og for det enkelte individ. 

Dagens politiske utvikling er kjennetegnet av en sterk forvitring av nasjonalt etablerte kulturelle sannheter til fordel for større politiske bilder. I kjernen står individet. Den moderne politiske rammen gir en viktig teoretisk utfordring til vår forståelse av frihet. Menneskerettighetene har fått en sentral plass i politisk teori og praktisk politikk. Den sentrale teoretiske og offentlige debatten kjennetegnes av dette viktige spørsmål: Omkring individets rett til utfoldelse versus de nasjonalt etablerte styringsmekanismer innenfor stat og samfunn. Hva er viktigst? Statlig mulighet til styring eller individets frihet? 

Bør vi være mer forbeholdende i vår kjærlighet til friheten? Eller bør vi vise vår kjærlighet enda sterkere? 

Et medium for virkeligheten

Tegneserieromanen er spesielt godt egnet til å formidle sterke historier fra virkeligheten, det var konklusjonen fra panelet på Norsk Sakprosafestival. 

Kvernelands Munch ble trukket fram, deretter Maus av Art Spiegelman, så kom de viktige bidragene i genren som perler på en snor. 

I Maus forteller Art Spiegelman faren og morens historie fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Spiegelman tegnet dyrehoder på menneskene, og skapte på denne måten et brudd med den seriøse virkeligheten som fortellerteknisk var rystende, men som fungerte godt.

Marjane Satrapi utleverte seg selv og andre, og tok opp tunge tema som diktatur, undertrykkelse, tortur og religiøse revolusjoner i boka Persepolis. 

"Dette er bilder som ikke slipper igjennom den vanlige sensuren, og som blir mer ufarliggjort når de tegnes. Det gir tegneren et fortrinn", sa Tomas Lundbo som har oversatt flere franske kvalitetstegneserier til norsk. 

Lundbo mener tegneserieromanen har en voksende popularitet fordi vi som konsumenter lider av virkelighetshunger. I den autentiske personlige erfaringen, som vi finner i den selvbiografiske og dokumentariske tegneserien, får vi mettet noe av vår hunger. Videre framstilles historien gjerne i et naivt eller undrende perspektiv, noe som gir rom for andre former for refleksjon og tanker i møte med alvorlige tema.

"Vi får kontinuerlige formidlinger av virkeligheten gjennom andre medier, og ofte skal det tjene til en bestemt hensikt, uten at formidleren selv nødvendigvis vet at det skjer en manipulasjon. Tegneserieforfatteren skaper troverdighet ved gjengivelsen av forfatterens egen opplevelse av virkeligheten. Når Guy Delisle tegner et bilde av seg selv som fotograferer nettet over hustakene i Palestina, skapes troverdigheten i gjengivelsen av Guy Delisles opplevelse av virkeligheten. Vi tror på tegneserieforfatterne selv om det er deres opplevelse av virkeligheten. Formidlet gjennom en karakteristisk strek kan de ikke være annet enn subjektive. Framstilt virkelighet er et spørsmål om tillit", sa Lundbo.  

I Jerusalem, chronicles from the holy city, tegner Guy Delisle fra sine opplevelser av den hellige byen. Delisle har også formidlet tegnete skildringer fra lukkede diktatur som Pyongyang og Burma.

Øyvind Vågnes trakk fram boka Kjære Rikard av Lene Ask. Vågnes har selv skrevet boka den dokmentariske tegneserien, som er vel verdt å kikke på. Vågnes gir der fokus til det fortellertekniske, hvordan tegneren bruker boblene og rutene. 

"Denne måten å fortelle på har store muligheter og begrensinger. Egenarten ligger i uttrykket og komposisjonen. Tegneserieromanen er laget med hendene. Tegneren utviser en stor kunstnerisk sensibilitet, som skaper en egen nærhet", mener han. 
I boka Kjære Rikard, av Lene Ask, er nærtegninger av hender et sentralt og viktig motiv.  

Lene Ask forteller historien om den norske misjonæren David Jakobsen som på slutten av 1800-tallet reiste til Madagaskar, og lot barna bli igjen på barnehjemmet Solbakken i Stavanger. Lene Ask fant brevvekslingen mellom sønnen Rikard og misjonærfaren i Misjonsarkivet. Brevene mellom far og sønn, som ikke så hverandre på ti år, er utgangspunktet for tegneserien.

I storverket 'Palestine' skildres palestinernes situasjon som okkupert folk. Tegneserieromanen er selvbiografisk, vi følger Joe Saccos reiser og opphold på Gaza, Vestbredden og i Jerusalem. Sacco utførte mer enn 100 intervjuer med jøder og palestinere, og skapte med med sine skildringer et viktig dokumentarisk verk i skjæringspunktet mellom tegneserie, politikk og litteratur. 

Svetlana Aleksijevitsj på litteraturhuset (nobelprisvinner i 2015)

"Jeg skriver historiefortelling, sett gjennom øynene på de mest hjelpesløse", sa Svetlana Aleksijevitsj da hun introduserte sitt forfatterskap for tilhørerne på Norsk Sakprosafestival. Svetlana Aleksijevitsj er født i Ukraina, og oppvokst i Hviterussland. I boka "Krigen har intet kvinnelig ansikt", gir Aleksijevitsj en stemme til de russiske kvinnene som var partisankrigere i den røde armé under andre verdenskrig. Aleksijevitsj ble hedret med nobelprisen i litteratur i 2015:

"for her polyphonic writings, a monument to suffering and courage in our time"

"Jeg vokste opp på landet", beskrev Svetlana Aleksijevitsj ved hjelp av en tolk. "I mitt hjem var det mange bøker, men bøkene var ikke like interessante som historiene jeg hørte. Kvinnene i landsbyen hadde helt andre historier fra krigen enn de som sto i bøkene. Min egen historie ble traumatisert av alle disse stemmene. Jeg husker disse invalidiserte menneskene, uten armer og ben, som sto på markedene og solgte undertøy. Jeg tenkte, hvorfor synes ingen synd på dem? En fjerdedel av befolkningen var blitt drept under partisanerkrigen, og alle snakket om de unge mennene de hadde mistet", sa Aleksijevitsj.  

Boken "Krigen har intet kvinnelig ansikt" hviler på de 5-700 dybdeintervjuer som Aleksijevitsj gjorde med disse kvinnene. 

"Krig er en brutal, altoppslukende verden. Det er ikke svart-hvitt, en russer mot en tysker. Det er et menneske mot et annet menneske. Jeg forsøker å føre historieforståelsen nærmere hjemmet, nærmere det enkelte mennesket. Hva skjer egentlig i mennesket? Hva skjer når vi blir kvitt alle symboler, alle effekter - og det vi har igjen er et menneske", spurte forfatteren. 
"Hvordan kan et menneske gå så langt som å komme til den avgjørelsen å drepe et annet menneske? Det er dette mennesket jeg har studert i bøkene mine, Det røde mennesket’’.

Forfatteren fortalte at hun allerede fra første intervju forandret oppfatning omkring det hun hadde lært: 
"Man kommer på besøk, også sitter man der, to sovjetiske mennesker og man begynner å snakke, en gammel og en ung. Etter en stund mister den gamle kvinnen, som har vært skarpskytter, tankfører eller lignende, den maskuline masken og blir til en kvinne. Det var da jeg forsto at man måtte slutte å lese Marx og begynne å lese Dostojevskij. Etterhvert i samtalen dropper man den samfunnsmessige staffasjen, og man blir til to biologiske vesener. Kvinnen så på meg med to store øyne, og fortalte at det skumleste var ikke å skulle dø, men at de måtte bruke de forferdelige mannneunderbuksene. Når disse unge vakre kvinnene kom tilbake til grottene etter kamphandlingene, både lo og gråt de over hvordan de så ut. 

En kvinne er bare 17 år: Det er bare en halv time til hun skal ut i kamp. Hun hører hver eneste lille lyd. Alt har en mening, for hun er fullt klar over at om en halv time kan hun være borte. Det var slike historier jeg vokste opp med", fortalte Aleksijevitsj. "En partisankvinne fortalte om hennes foreldre som ble brent opp levende i sitt eget hus fordi datteren deres var partisaner. Hun gledet seg til det øyeblikket da hun skulle se øynene til fienden sprekke i smerte. 
Partisankvinnene måtte forsvare landet sitt, men de ble aldri kvitt tanken om at de måtte drepe, og når jeg intervjuet dem ville de heller fortelle om det heroiske. De trodde ikke at deres historier og forståelser hadde like stor verdi som den statlige forståelsen". 

Det første opplaget av boken ble sensurert. En av sensorens kommentarer var at ingen fikk lyst til å gå ut i krig etter å ha lest en slik bok. Men etter tre år, da Gorbatsjov kom til makten, kom boka ut og ble lest av millioner. 

"For meg består et menneske av to deler. Den ene delen er en reell person - tilhørende en reell tid - den andre delen tilhører evigheten. Poeten Anna Akhmatova beskrev dette mennesket: 

et nakent menneske 
på den nakne jorden

Man kan ikke bare være et produkt eller fange av sin egen tid. Man må ha et perspektiv som hever en selv over det dagligdagse", sa Aleksijevitsj. 

Kjennetegnet på god litteratur, kommenterte forfatteren, er en smak for det metafysiske. 
"Vi lever i en tid der alt beveger seg raskt. Vi er fanget av teknologien, derfor forandres formene i kunst og litteratur. Jeg prøver å finne former som kan gå i takt med den raske utviklingen, for å forstå hva som skjer med oss. Jeg ser det slik: Et vitne kommer inn i litteraturen på forskjellige måter. Vi som er født i et totalitært system, vi går i en sirkel, vi er nå tilbake i de samme verdiene, med Putin, som vi var i Sovjetunionen. Mennesket har mistet sin tro på alt annet enn vitnesbyrdene. Et menneske vil vite hvordan det virkelig har vært. Hva som virkelig skjedde. Vi snakker om "stemmenes romaner". Når mennesket forteller får vi endelig se en virkelighet i all sin enkelhet og samtidig historiskhet". 

Da Aleksijevitsj arbeidet med boken om Tsjernobyl (arbeidet tok 11 år) besøkte hun en landsby som var blitt evakuert. Noen få gamle mennesker var igjen. 

"Hva forteller de? Jo, de forteller at de fikk besøk av en kanin i dag, og at i går hadde de besøk av en skjære. Så forteller de at de to første ukene etter ulykken sluttet biene å fly ut. At alle markene og billene forsvant. Disse små vesenene visste mer om truslene enn mennesket. Det å beskrive livet er et fantastisk spennende prosjekt. Man slutter aldri å bli forundret", konstaterte forfatteren. 

Hennes neste bok, "Tiden Second hand: Slutten for det røde mennesket", kommer på norsk i mars. 

Svetlana Aleksijevitsj har vunnet flere priser. Blant andre svenske PENs Tucholskypris, Triumphprisen, Leipzigbokmessens litteraturpris, Kapuscinskiprisen og Tyske bokhandleres Fredspris. 

Bøker: 
Krigen har ikke et kvinnelig ansikt, 1985
Utopiens stemmer, 1985
De siste vitnene, 1985
Sinkguttene, 1991
Enchanted with Death, 1993
Bønn for Tsjernobyl, 1996
The Oral history of a Nuclear Disaster, 2005 
Tiden Second hand: Slutten for det røde mennesket, 2013
The wonderful Deer of the Eternal Hunt

Hvor er Russland på vei?

"Vi har alle en følelse av tapt kamp", sa Svetlana Aleksijevitsj om situasjonen i Russland. Aleksijevitsj er journalist og forfatter, født i Ukraina, oppvokst i Hviterussland. Hun deltok i panelet som i ettermiddag samtalte om Russlands framtid på Litteraturhuset. I følge Aleksijevitsj har Putin tatt over det initiativet de intellektuelle hadde i Russland etter kommunismen kollapset. 

"Men Putin er ikke gal, slik han gjerne blir portrettert i vesten, Putin representerer bare den samfunnsmessige orden - det russiske folkets begjær" (what the people are craving for), sa hun gjennom sin tolk, og minnet om at Putin har 87 % oppslutning i folket. 

I samtalen, som var en del av Norsk Sakprosafestival, vektla forfatteren og journalisten sin bekymring for utviklingen av det hun ser som klare militariserte verdier i det russiske folket, verdier hun mener har ligget latent lenge, som nå er på vei til overflaten med konflikten i Ukraina. Aleksijevitsj tror nivået av militarisering er såpass høyt at det kan lede til en tredje verdenskrig. 

"35 000 frivillige leiesoldater ble mobilisert til krigen i Ukraina. Dette er selvsagt også et produkt av informasjonskrigen. Nyhetskanalene bringer propaganda iscenesatt for å mobilisere, som at eldre mennesker blir brent levende og barn blir korsfestet". 

Aleksijevitsj viste til en undersøkelse der 36% av russerne som deltok svarte ja på om de ville ofre sitt eget eller familiens liv for en større idé. 
"Disse menneskene ble ikke tvunget. De bare uttrykte villig sin mening", kommenterte hun.

"Da revolusjonen kom ga den nytt håp om demokrati i Russland, men i dag er klimaet et helt annet. De intellektuelle er begynt å ta vaskejobber, og selger ting på gaten. De intellektuelle håpet og trodde folket ville studere sannheten, men det viste seg at folket ble frastøtt av disse bøkene og tekstene. Det som inspirerte var deres egen overlevelse. Bedre biler og hus, bedre klær og mat, og vi, de intellektuelle, var overbevist om at vesten kom til å hjelpe oss, men vesten hjalp ikke til. Politikerne som hadde støttet liberale ideer, slik som Yeltsin, var de første som ble rike", kommenterte hun. 

"Nå har Putin tatt over initiativet. Først kom det en liten krig som brakte seier, så var det å finne en indre fiende, som ble den intellektuelle eliten, og til sist var det å finne en ekstern fiende, og dette ble de som var uenige med Russland. Vi trengte en fiende, og nå er dette blitt Europa. "We are not Europe" er blitt det nye slagordet. Vi, de intellektuelle, behandlet en illusjon, ikke virkelige mennesker. Vi hadde en idé om hvordan det kunne bli, men nå støtter alle Putins regime, og det virker som alle er skuffet over tapet av den store supermakten som alle en gang var så redd for".

Aleksijevitsj trekker fram en undersøkelse der russerne ble spurt om de ville leve i et normalt land, som for eksempel Danmark eller et Stort land (a Great country). 90 % av russerne svarte at de ville leve i et Great country. 
"Putin er en sovjetisk person, og han har suksess med sine tilnærming. Opposisjonen er blitt demoralisert og det sivile samfunnet er svakt, nå har det også blitt kriminalisert. Demokratiske aktivister står i kø utenfor utenlandske ambassader for å få fatt i utenlandsk visum. Jeg har selv levd i utlandet i ti år", sa forfatteren som i forbindelse med tildelingen av årets nobelpris i litteratur var nevnt som en mulig kandidat. 

Orlando Figes, professor i historie ved Birbeck College, University of London, mener Putin bruker krigen i Ukraina, og tidligere kriger, bevisst for å røre rundt i nasjonalistiske følelser. 
"Russisk TV, som er blitt til "Kreml TV", sender innslag hver kveld som omtaler "den fascistiske trusselen" eller "fascistene i Kiev", sa Figes. "Men vesten gikk inn for tidlig", la han til, "og disse menneskene er virkelig fascister, noe som gjør at Kreml kan spille dette kortet. Crimea er et sensitivt område og svært viktig for russerne", sa Figes, "NATO skulle ha behandlet dette mer forsiktig. Nå er situasjonen fastfrosset, og det er slik at 35 000 russere har meldt seg frivillig for å dra til det Putin kaller for "The new Russia". 

Figes benevner situasjonen i Russland som "the failure of the elite". Han mener den intellektuelle eliten i Russland har spillt fallitt, og at opposisjonen nærmest er død. 

"Putin er nærmere Bresjnevisme enn Stalinisme", beskriver han. "Bresjnevismen var en politistat, der stabiliteten hvilte på historien. Det er 25 år siden kommunismen kollapset. Hvor ble det av den frie pressen, hvor ble det av stemmene, interesse gruppene, demokratiet, de politiske partiene? Utviklingen i Russland har vært skuffende", fastslo Figes. "Det er ikke det at staten er så sterk. Jeg mener staten er skjør, og at dette er grunnen til den reagerte så sterkt på situasjonen i Ukraina. Det vi nå må spørre oss om er hvordan vi skal arbeide med kreftene i Russland som ikke ønsker krig. Hvordan skal vi aktivere denne type bevissthet", spurte Figes. 

.