Magne Furuholmen, grafiske verk

Magne Furuholmen lager fantastiske trykk. Her er noen, til glede og inspirasjon. 

detaljarbeid

Kunstneren

Jane Eyre, klassikerlesing

Romanen handler om Jane Eyre, en ung jente som vokser opp uten nær familie, venner og kjærlighet, og som må tåle store prøvelser på grunn av sin individualitet og sin sterke indre drivkraft som menneske. Jane Eyre er et portrett av en kvinne som over tid tøyles og strammes av sine omgivelser og sine prøvelser, og som utvikler en særegen renhet og sannhet som følge av dette i tanker og handlinger. Romanen tar for seg dette tema, men er også en reise i (menneskers) kjærlighet og i noen av de psykologiske drivkrefter som styrer oss, skissert av Bronte gjennom Jane Eyres møte med Mr. Rochester, et forhold som utvikler seg mot store og vanskelige komplikasjoner. 

Romanen kan sies å omhandle temaet renselse, katarsis, om å holde ut og vente på de riktige følelsene og betingelsene, om ikke å besudle seg selv. 

Som klassiker kan man kanskje stille den opp som en parallell til Oscar Wildes’ «Bildet av Dorian Gray», om dydene som essens og konfliktpotensiale i mennesket, men der «Jane Eyre» omhandler renhet og ekthet i kjærligheten til seg selv (og andre). 

Romanen gir en fin anledning til å stilisere og fordype seg i menneskets (såkalte) indre sjelsliv. Selv om personene lever i en annen tid enn vår, formidler historien om vårt troskap til oss selv som mennesker og stiller det allestedsnærværende spørsmålet om hvem man er og hvordan man bør leve. Et spørsmål som for det moderne mennesket spisses. og presenteres i en ny vinkling og et større perspektiv gjennom en annen tidsperiode.  

«Jane Eyre» er regnet som en klassiker i engelsk litteratur, og på mange måter som en gjennombruddsroman; den endret engelsk litteratur og romanens prosjekt. Charlotte Bronte skrev provoserende for sin samtid, men nøt stor popularitet. Man kan se Bronte som en av tidens bevisstgjorte feminister, mens andre forstår romanen som en viktig dannelsesreise. 

De frie stemmene under press, Frilanskonferansen i Oslo

Den nye medievirkeligheten var et viktig tema på Frilanskonferansen i Oslo. De frie og uavhengige stemmene i det norske demokratiet er under sterkere press. I den nye medievirkeligheten kjøpes medieredaksjonene opp av store konsern, som skjærer til beinet på antallet ansatte. Profitt, ikke sannhet, er blitt det sterkeste insentivet. Aviser slås sammen, og artikler synkroniseres, gjerne for tre og fire aviser samtidig. Resultatet er at flere stemmer og perspektiv forsvinner fra den offentlige samtalen, og med det forringes kvaliteten på demokratiet. 

"Velfungerende demokratier forutsetter en bred dialog, offentlig utveksling av kunnskap, meninger og kritiske ytringer. Mangfoldet og kvaliteten av ytringene speiler samfunnets reelle demokratiske integritet", påpekte forfatter og journalist Lars Aarønes. 
Aarønes har skrevet Frilansrapporten, og stilte spørsmålet: Hvem er det egentlig som får fram sine ytringer i et moderne samfunn som det norske? Han mener det nå er blitt relevant å spørre hvilken type mediestruktur som fremmer demokratiet og ytringsfriheten. 

"Frilansskribentene, som har en spesielt viktig rolle for å levere korrigerende perspektiv og meningsytringer til den offentlige samtalen, befinner seg i en presset situasjon, med svært dårlig lønn. Mange forteller at de jobber for 50 kroner timen. Betingelsene for den gode og opplyste offentlige samtalen ser ut til å svinne i mediekonsernenes rasjonalisering, og intelligentsiaen som ikke klarer å leve på de ekstremt lave lønnsvilkårene finner rømningsveier til næringslivets kommunikasjonsbyråer", forklarte Aarønes. 

Rapporten erkjenner at de digitale plattformene har utvidet den offentlige samtalen, samtidig spiller regisserte informasjonskampanjer og byråbaserte skribenter en større rolle. Store organisasjoner i privat og offentlig sektor er blitt sentrale stoffleverandører. Medieutviklingen har gitt næring til en framvoksende skare av profesjonelle informasjons- og kommunikasjonsrådgivere. Dette gjelder næringsliv, arbeids- og organisasjonsliv, og det politiske liv. Tallet på kommunikasjonsrådgivere har steget. Kommunikasjonsforeningen har det siste tiåret vokst fra under 2400 medlemmer til over 4000. Tallet på kommunikasjonsrådgivere i departementene har økt med 30 prosent siden 2005. Dagens offentlighet preges av at de fleste mediehus og forlag eies av større konserner med sentraliserte rutiner og budsjetter. 

"I 2014 har vi feiret Grunnlovens paragraf 100. Den gjør det klart at det er enhver tillatt å bringe sine frimodige ytringer fram for offentligheten. Men hvor reell er denne friheten, hvis noen av dem som har viktige temaer til demokratiets dagsorden ikke lenger har tid, råd eller kanaler til å bringe dem fram? I medieverdenen handler ytringsfriheten også om makt", påpekte Aarønes. "Ytringsfrihet og mediemangfold dreier seg om at et menneske i skrift og tale kan gi sine meninger til kjenne". 

Kulturredaktøren i Svenske Aftonbladet, Åsa Linderborg, er pessimistisk på vegne av framtidens kvalitetsjournalistikk.

 "I dag er vi glade om vi selger 150 000 papiraviser. Leserne er på nett. Hver tredje lokalredaksjon har lagt ned. I Sverige har vi mistet 1000 journalistjobber på tre år. i Norge er det ennå verre, 1000 journalister på to år. Arbeidsgiveren vil ha så få ansatte som mulig, og vil ikke binde seg opp. Man vil ha produksjonsbolag som outsourcer. Kulturredaksjonene legges ned, og lederne sier: Vi kommer til å bli enda bedre. Det er skammelig", sa en engasjert Linderborg. 

Hun henviste til Prekariatet som det nye arbeidsmarkedet. 

"Precarious work" er betegnelsen for ikke standardisert arbeid som er dårlig betalt, usikkert, uten beskyttelse og uten nok inntjening til å kunne forsørge en familie. De siste tiårene har det vært en dramatisk økning i "precarious work". Prosesser som globlisering, skifte fra produksjon til servicesektoren og spredning av informasjonsteknologi er blitt satt fram som viktige endringsfaktorer. De nye strukturene har skapt en ny økonomi som krever fleksibilitet på arbeidsplassen. Resultatet er en reduksjon i standardiserte arbeidsavtaler som til nå har gitt viktige rettigheter til arbeideren, så som fast arbeidstid, sosiale fordeler, pensjon, trygderettigheter ved arbeidsledighet og sykdom, for å nevne noe. 

Et viktig aspekt ved "precarious work" er at det er kjønnsrelatert. Kvinner er overrepresentert i denne type arbeidstilknytning. "Precarious work" assosieres med deltidsstillinger, frilans, periodearbeid, vikararbeid, tilkalling og hjemmebasert arbeid. De nye strukturene har ledet ILO, International Labor Organization, til å utvikle standarder for atypisk og "precarious work" (Convention concerning Part-time work i 1994 og Convention concerning Home work i 1996, samt initiativet, "Descent work" som startet i 1999). 
Marcello Malentacchi, IMFs general sekretær, har påpekt at "precarious work" nå framstår som det viktigste hinderet når det gjelder å respektere arbeideres rettigheter. Flere og flere befinner seg i "precarious work", uten tilknytning i en arbeiderorganisasjon, eller mulighet til å forhandle kollektivt med sin arbeidsgiver. 

"Prekariatet er blitt det nye arbeidsmarkedet, der man sitter og venter på oppdrag, og det er så mange som ønsker jobben at man tar det som kommer, til vilken pris om helst. Konsekvensen er at lønnen presses ned", kommenterte Linderborg. 
"Og arbeidsgiverne krever enda høyere tempo. I dag må man skrive 10-12 artikler i måneden som frilanser for å klare seg, før skrev man kanskje to. I snitt arbeider vi for 50 kroner i timen. Det er kjøpernes marked. Arbeidsgiveren bestemmer prisen, og bidrar til en slags sosial dumping. Vi er blitt østeuropeere, som forventes å kunne leve på knapper og glansbilder", sa Linderborg, som tidligere livnærte seg som frilanser. 

Som redaktør tjener hun nå 800 000 kroner i året. "Det finnes sjefer som tjener 19 millioner. Jeg publiserer tekster av frilansere som ikke har råd til å gå til tannlegen. Den generelle holdningen er at frilansere skal være takknemlig for at de får publisere". 
Hun påpeker at ingen frilansere sier nei til et oppdrag selv om de kanskje ikke vil.
"Frilansere har ikke råd, de sier ja til alt. De kan ikke velge. Det er et assymmetrisk forhold og en overdreven ydmykhet, og de lave satsene eter opp frilanserne. De må jobbe så mye at de ikke lenger har tid til å skape kvalitetsartikler. Når til og med frilanseren mister sin integritet er det klart at dette går utover kvaliteten på kulturlivet. Folk har aldri konsumert så mye journalistikk som nå", sa Linderborg, "og selv om vi tilfører 14% gevinst til Schibsted hvert år så er vi inne i en tøff situasjon med nedskjæringer". 

Problemet i følge redaktøren er at mediehusenes eiere ikke vil løse mediekrisen med å satse på journalistikk og bra tekster. 
"Schibsted er et stort konsern. De er ikke publisister med oppdrag om å fortelle sannheten, man vil tjene penger. Alt har å gjøre med økonomi, hvordan skal vi forsørge oss? Dette er en forandring i det publisistiske selvbildet, en mentalitetsforandring, som vi journalister ikke vil forholde oss til", kommenterte Linderberg. 

Tour-retour, Heske på Astrup Fearnley

I utstillingen Marianne Heske -tour -retour er fokuset satt på en 385 år gammel norsk løe. Løa, det tømmerlaftede uthuset, som har vært en viktig del av det norske kulturlandskapet hadde tidligere en funksjon. Det var en bygning som ble benyttet til lagring av høy eller tørrfor til husdyr, det lå gjerne i utmarka et stykke unna gårdstunet. Løa har vært en dominerende bygningstype i det norske kulturlandskapet. De siste 50 årene har bruken av tørrhøy minket i det norske landbruket. Etter krigen ble det vanlig med ensilering, nedlegging av utørket høy blandet med silosyre i et rørformet loddrettstående bygg kalt silo. Etter 1990 ble siloene avløst av rundballene, som lagrer høyet ute. I dag forfaller løene fordi det ikke lengre er bruk for dem. Gamle løer er å betrakte som kulturminner, og de forteller en historie om hvordan bønder og andre oppbevarte vinterfor til dyra. 

Løa er plassert midt i utstillingsrommet, i slutten av en korridor, som en skulptur. Den er preget av årringer, erosjon og eldet treverk, det naturlige løpet, naturens effekt og virkning på det levende materialet, eller det levende i seg selv, står fram og forsterkes i kontrasten til en replika, en kopi av løa like ved siden, naboløa, som er støpt i hvit moderne kunstharpiks. De to løene utgjør til sammen et motsetningsforhold, eller også en form for konseptuell symmetri. Med replikaen som en del av utstillingsobjektet belyses tid og forståelse av modernitet, fremmedgjøring og kulturell og sosial erosjon som vesentlige variabler.


I et filosofisk perspektiv er det mulig å se presentasjonen av løa som en tingliggjøring. Løa er, som det meste i vår historie, underlagt markedsøkonomiske og sosiale og kulturelle ‘lover’. Det at løa presenteres mot moderne konseptuelle kunstverk fra vår samtid, innenfor det samme rommet, forsterker konseptualiteten i opplevelsen. 
Som en del av installasjonen hører et maleri av to løer, Fra Gudvangen, malt av Adolph Tiedemand (1814-1876). Tiedemans kunstverk skaper sammen med et maleri av et skogslandskap fra nasjonalromantikken en ny akse til opplevelsen av løa som et (fysisk) konsept eller en presentasjon av en faktisk fysisk overlevning fra et levende kunstlandskap i nasjonalromantikkens tidsalder. Kunstverket i kunstverket er det som presenteres hos Astrup Fearnley. 

Prosjektet Gjerdeløa ble skapt av Marianne Heske i 1980 da hun flyttet en 350 år gammel løe fra Tafjord i Sunnmøre til Paris, der den ble utstilt på Centre Pompidou. Løa ble siden flyttet fra Paris til Norge igjen, og stilt ut ved Henie Onstad Kunstsenter før den ble fraktet tilbake til Tafjord og satt opp igjen på sitt oprinnelsessted nøyaktig ett år etter demonteringen. Prosjektet Gjerdeløa er regnet som et nøkkelverk i norsk kunsthistorie generelt og historien om norsk konseptkunst spesielt. Sammenlignet med mye av den internasjonale konseptkunsten, som var preget av rasjonelle formuleringer, var de nordiske konseptkunstnerne kjent for en mer poetisk og åpen kunst. I mange tilfeller brukte de det nordiske landskapet som ramme for sine verk og refleksjoner. Marianne Heske er en av de viktigste blant de som tok til seg de konseptuelle kustnernes arbeidsmetoder og indre logikk. 

Replika, Per Fronth avduker "Ed"

Kunstneren Per Fronth åpnet sin utstilling, Replika, på Fineart Galleri i Oslo i kveld. Foran galleriet, ute i høstmørket, avduket Fronth to grå betongblokker, utformet som flagg. Verket «Ed» er tvetydig i sin symbolikk. Mine tanker gikk til betongkollossene som vi kjenner fra tidligere tiders stater, der symbolet på makt og kanskje spesielt statlig makt ble reflektert i flagget, men også i de monumentale grå byggverkene som representerte denne makten. Materialet betong, som er et interessant materiale i kunsten, åpner også opp for tanker omkring det moderne, framtiden, - hva betyr flagget i vår nye kontekst? Hva betyr staten og nasjonen for oss, som moderne mennesker? «Ed» åpner opp for mange interessante diskusjoner. Med tittelen legger Fronth til en ekstra dimensjon.  

"Ed" i mindre versjon. 

Nedenfor: "Ed" i går

Per Fronth selv presenterer «Ed» som en utfordring til det norske selvbildet. 
"Skulpturen er hul, et bilde på den norske nasjonalismen. Vi er en fredselskende nasjon som årlig eksporterer våpen for 2600 millioner kroner. Vi er stolte av å vise fram landet vårt, men gjester får helst bare komme på midlertidige besøk", kommenterer Fronth, som mener vårt selvbilde er fullt av paradokser. 

De to flaggene (skulpturene), i størrelsesorden 220x160x160 cm, er støpt i armert betong og veier 15 tonn. 

Inne i utstillingen finnes også en 14 meter lang opplåsbar missil, etter mønster fra Kongsberg våpenfabrikk, og en serie støpte miniatyr-skulpturer inspirert av Kongsberg Defence NSM missil - som smykkekunst. 

Per Fronth har bakgrunn som fotojournalist for VG. Hans bilder, eller kunstnerskap, som gjennomgående er blandingsarbeid av trykte foto og oljemaleri, skaper vakre tilstedeværende møter mellom det eller de som portretteres, kunstnerens blikk, fotografen og malerens perspektiv og teknikker. I sine fotodokumentariske prosjekt presenterer kunstneren seg som et nærværende øyevitne til aktuelle hendelser. 

Fronth startet som ung fotojournalist med å dokumentere Alexander Kielland historien i Nordsjøen (et bilde som henger helt i starten på utstillingen), senere fulgte hans samarbeid med The Rainforest Foundation som ledet til et opphold med Amazonas indianerne og prosjektet Xingu Chronicles. Kunstneren har siden da presentert flere store prosjekt, verdifulle kunstneriske dokumentasjoner som Bloodlines om den engelske greven Beauforts revejakt og The theatre of war om de norske troppene i Afghanistan. 

Per Fronth har gitt mønstringen tittelen Replika, som betyr kopi eller gjentakelse, og utstillingen var da også en gjentakelse av noen av Per Fronths tidligere arbeider. Utstillingen inneholdt omlag 50 verk, skulptur og vev. For meg var sentrale motiv knyttet til framstillingen av tidløshet innenfor en billedlig erosjon eller forvitring, av for eksempel (natur)landskap, båter og mennesker. I den billedlige eller kunstneriske framstilte forvitringen knyttes opplevelsen av tidløshet opp til vår nåtid eller samtid, og det forgangne eller forgjengelige dukker opp som et vesentlig tema. Bruken av flammer og avskårete roser kan kanskje forstås som symboler for død eller avslutningen av en fase eller som del av den samme forgjengeligheten, ingenting varer evig. Det var flere bilder med stiger, som ledet meg over i en annen og mer ukjent dimensjon, kanskje en ny fase eller en befrielse. Noen av stigene sto i brann, rakk vi ikke fram i tide eller var de et symbol for den nye veien? 

Fronth begynte sin artistiske karriere i New York, hvor han levde og arbeidet fra 1980-tallet fram til 2002. Utstillingen Replika står til 27.11. I boka Per Fronth kan man fordype seg nærmere i Fronths arbeider. 

Det stygge i Litteraturen, St. Aubyn

Den britiske forfatteren Edward St. Aubyn er blitt kjent for sine fem bøker om Patrick Melrose. Boksyklusen starter i det fem år gamle Patrick voldtas av faren David på farens soverom. Bøkene følger Patricks oppvekst med incest, voldtekt og rusavhengighet. Bakteppet er den engelske overklassen. St. Aubyns skildringer er hentet fra egne erfaringer og opplevelser. I går kveld var forfatteren på Litteraturhuset i Oslo for å presentere sitt forfatterskap. De to siste bøkene i syklusen kommer på norsk i februar.

"Lys (Illumination) er viktig i mitt skrivearbeid, fordi tematikken er så eksplosiv. Desto mørkere materiale dess mer lys trenger det. Bøkene mine handler om overgrep, voldtekt, incest, død og rusavhengighet. Men om jeg bare skulle si dette, ville folk bli deprimerte. Jeg forsøker å skrive inn humor og eleganse. Livet er både tragisk og komisk, mange ting hender eller skjer samtidig. Lidelse pågår mens andre spiser", sa forfatteren. 

De første romanene var vanskelig å skrive for St.Aubyn. Over en lang periode måtte han konfrontere seg selv med ting han ikke ville se. 
"Den første romanen (Never Mind) var et rent helvete. Jeg svettet og svettet mens jeg skrev, jeg trodde jeg skulle få hjerteinfarkt underveis. Jeg måtte legge meg ned på gulvet for å hvile, slike ting. Jeg forsøkte også å ringe forlaget flere ganger etter jeg hadde levert inn manuskriptet for å stoppe dem fra å publisere boken, men hver gang jeg ringte og jeg hørte resepsjonsdamens stemme mistet jeg motet og la på". 

St. Aubyn hadde inngått en spesiell avtale med seg selv da han startet skrivearbeidet. Hvis han ikke klarte å fullføre romanen skulle han ta sitt eget liv. Denne personlige kontrakten fungerte bra ifølge forfatteren, og han fortsatte arbeidet med syklusen under de samme betingelser. 

Han ser ikke på bøkene som bekjennelser eller skriveprosessen som terapi. 
"Jeg skriver ikke for å lette meg selv, men for å glede leseren. Jeg gikk til psykolog før jeg begynte å skrive fordi jeg var så forvirret over livet mitt. Jeg var svært isolert. Jeg levde uten at noen visste om sannheten i mitt liv. Det som nådde frem til meg var litteraturen, en annen persons måte å se tingene på, det var derfor jeg skrev bøkene. Jeg ville gjøre det samme for andre mennesker". 

St.Aubyn forstår Melrose-prosjektet som et forsøk på å gjøre horror om til kjærlighet, horror om til noe annet. 
"Bøkene handler om bli holdt i fangeskap, men etterhvert åpenbarer det seg en form for frihet", forklarte han. 
En transformasjon som også har en parallell i hans egen personlige utvikling. Etter fullendt skrivearbeidet har han ikke tenkt så mye på sine tidligere opplevelser, han mener de har blitt transformert til latter og forståelse.  

«Elskling», sa David til Elanor, «for en fantastisk hukommelse du har som klarte å gjenta middagen du serverte Anne og Victor forrige gang de var her». 
«Å nei, så forferdelig», sa Elanor. «Jeg er så lei for det». 

Historene i bøkene finner sted i løpet av en eneste dag. Tiden er reflektert i fem separerte moment. 
"Da jeg først tenkte på på en triologi på denne måten så jeg en struktur som var sterk nok til å omfatte min egen forvirring. Jeg trengte å forenkle, ellers kunne jeg fortsatt som et vrak i evighet - jeg ville komprimere det. Styrken og enkelheten i denne strukturen passer til den dramatiske intensiteten", forklarte St. Aubyn. 

Forfatteren er opptatt av å minimalisere bruken av ord i sine tekster. "Dette passer med min statiske interesse. Komprimering. Lys (Illumination). Detaljer. Jeg forsøker å trekke fram situasjoner der ting bare blir antydet, slik at leseren må finne fram selv. Jeg er opptatt av opplevelser som ikke kan settes ord på, en tynn stripe eller linje der handlingen ofte befinner seg".

På spørsmålet om det autobiografiske i forfatterskapet svarer St.Aubyn at hans mor og far ga ham et svært godt materiale å jobbe med. 

"Som femåring trakk jeg stolen bort til barskapet, stilte meg oppå den og helte whisky i shotglassene. Jeg lengtet etter å bli en rusmisbruker, det var alt jeg så at mine foreldre gjorde". 
Men i bøkene er de eneste rene portrettene Patrick, hans mor og hans far. 
"Jeg skrev Patrick, men jeg er ikke Patrick. Det er en distanse mellom oss. Jeg er forfatter, men Patrick er det ikke, for eksempel. Han blir advokat. Dette er ikke mitt liv, det foregår ikke voldtekt, jeg skriver om voldtekt", forsøkte han å utdype. 

St.Aubyn tror ikke bøkene hans ville fungert som memoarer.
"I en memoar har man ikke autoritet til å besøke andre synsvinkler. En fortelling i tredje person skaper mest intimitet og perspektiv. Jeg anser første person som en felle. Man kan ikke beskrive andre menneskers mentalitet i første person, og det oppstår et problem om leseren ikke tror på vitnet. Jeg var ikke interessert i en forteller man ikke kunne stole på, så jeg gikk ikke inn der", sa forfatteren. 

For St.Aubyn er skrivingen særdeles viktig. "Å skrive gjør så mye med meg psykologisk. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. I livet mitt lever jeg med dette panikkslåtte, overveldete vesenet, når jeg skriver kommer det inn en person med klarhet og oversikt", sa forfatteren.

Hans siste bok, "Lost for Words", kom ut i år.  Boken er en satire over litterærer priser som har fått svært god mottakelse. 

The Patrick Melrose Novels: 
Never Mind 1992
Bad News 1992
Some Hope 1994
Mothers Milk 2005
At Last 2012

Uten hijab, den iranske dissidenten Alinejad i Oslo

Masih Alinejad, iransk skribent, flyktet til England i 2009 etter at hun skrev to høyst kontroversielle artikler. I den ene artikkelen, "Song of the dolphins" sammenlignet hun relasjonen mellom det iranske folket og president Mahmoud Ahmadinejad som en relasjon mellom delfiner i fangenskap og deres trener. Redaktøren for avisen som trykket artikkelen måtte offentlig unnskylde seg, og Time Magazine laget i den forbindelse en artikkel om Alinejad. I løpet av det siste året er skribenten blitt kjent for sin protestbevegelse mot hijaben. 

Da Alinejad kom til England klarte hun selv å legge vekk hijaben. 
"Dette var vanskelig", fortalte Alinejad på konferansen The power of the powerless. 
"Det er vanskelig å la denne delen av en selv slippe, selv når du kommer til et annet land. Jeg brukte hatt en stund. Det tok mange år før jeg ble komfortabel med å vise fram håret mitt i offentlighet".  

Alinejad startet facebooksiden, My stealthy freedom (stealthy: gjort på en forsiktig måte, for ikke å bli sett eller hørt. Som i å trå forsiktig) i mai i år. På facebooksiden la hun ut bilder av seg selv uten slør eller hijab. 

"Man ser ikke slike bilder av kvinner i Iran", sa skribenten. "I Iran er alt sort og dystert. Jeg la ut et bilde av meg, jeg var hoppende glad, det regnet og regnet danset gjennom håret mitt mens jeg danset gjennom en gate i London. Mitt hår som hadde vært gissel i hendene på det iranske regimet i tretti år var sluppet fri". 
Så postet hun et bilde av seg selv i en bil, kjørende uten skjerf. Som svar begynte andre iranske kvinner å poste egne bilder av seg selv uten hijab og slør på facbooksiden. 
"Jeg forsto at disse kvinnene trengte en plattform. Dette var kvinner som ikke var politisk aktive, kvinner uten makt. Senere begynte de å ta bilder av seg selv på offentlige steder, foran utenriksminesteriet, foran Ayahtollaens kontor, bilder som krevde mot å ta. De sto foran store postere av religiøse ledere og ved siden av ‘Hijab politiet’, og de begynte å filme seg selv på gaten uten slør". 

Facebooksiden nådde 600 000 likes, og var ikke lengre bare en protestside mot hijab. Den fremsto som en politisk bevegelse. 

"Vi var hørt og vi var lagt merke til", forteller Alinejad. Men så startet nedbrytingsprosessene. 
"Ledere erklærte at disse kvinnene var i mot Islam, at de sprang nakne rundt i gatene, og at de ødela sine familier. Det ble satt ut helt ville falske rykter om meg. Det var ledere som erklærte at blod måtte utgytes, og at disse kvinnene burde bli banket opp til å forstå. Iranere begynte å gå til angrep på disse kvinnene ute på gatene". 
Alinejad viste fram bilder av kvinner som hadde vært utsatt for syreangrep i ansiktet på en stor skjerm. 
"Disse lederne var med på å fremme vold mot iranske kvinner. Jeg trodde dette kom til å skremme vekk kvinnene, men de fortsatte å poste fotoer, og så begynte menn å protestere mot hijaben", fortalte hun. 

På spørsmålet om hvorfor hun ikke tar opp menneskerettigheter eller ytringsfriheten i Iran, svarte Alinejad at kvinnerettigheter ikke er blitt satt i første rekke i verdens forhold til Iran, og mange har tenkt at man måtte vente til regimet faller. Men med facebooksiden settes rettighetene til 50% av landets befolkning i første rekke. Motstanden mot hijab-tvangen er en viktig kamp for menneskerettigheter og ytringsfriheten. Skribenten mener Iran er inne i startfasen av en verdighets revolusjon. Hun fastholder sitt ønske om å returnere til sitt land, som hun elsker, og sier at det er mange iranere rundt omkring i eksil som også ønsker å vende tilbake, men de kan ikke. 

"I Iran er det smerte og mørke. Stygghet", sa hun. "Men mitt Iran er vakkert og spesielt vakre er de iranske kvinnene".

Alinejad benyttet talerstolen til å rette en moralsk anmerkning til de offisielle representanter fra andre land som besøker Iran. 

"Vi har sett at andre kvinner fra andre land, Norge og Sverige for eksempel, som besøker Iran i offisielt henseende, bruker hijab eller slør. Kanskje er det slik at de tror at dette er loven i Iran, og dermed en nødvendighet, men det er slik at islamske representanter forlater en middag i utlandet i protest dersom det blir servert alkohol for eksempel, og", legger hun til, "slaveriet var også en lov, hvis ingen hadde protestert mot slaveriet, ville det aldri blitt avskaffet", bemerket den iranske kvinnen.

Alinejads innlegg var en del av konferansen "The power of the powerless" som ble avsluttet i dag i Oslo. Konferansen var ment som en brainstorming for studenter, tenkere og journalister fra land berørt av totalitære regimer. Temaet var knyttet opp til 25 års jubileet for murens fall i Berlin, men skulle gi fokus til de eksisterende "murer" i dagens totalitære regimer, og tenke over hvilke lærdommer dagens bevegelser kunne hente fra tidligere tiders opposisjonsbevegelser. Konferansen var organisert av Studies of Totalitarianism (NEST) ved Universitetet i Oslo og Fritt Ord. 


Tittelen "The power of the powerless" kommer av Václav Havels essay, som han skrev som dissident. Havel mente veien ut av det totalitære regimet, den gang Sovjetunionen, var ved fredfull opposisjon, og ved å utsmarte det totalitære styresettet.