De frie stemmene under press, Frilanskonferansen i Oslo

Den nye medievirkeligheten var et viktig tema på Frilanskonferansen i Oslo. De frie og uavhengige stemmene i det norske demokratiet er under sterkere press. I den nye medievirkeligheten kjøpes medieredaksjonene opp av store konsern, som skjærer til beinet på antallet ansatte. Profitt, ikke sannhet, er blitt det sterkeste insentivet. Aviser slås sammen, og artikler synkroniseres, gjerne for tre og fire aviser samtidig. Resultatet er at flere stemmer og perspektiv forsvinner fra den offentlige samtalen, og med det forringes kvaliteten på demokratiet. 

"Velfungerende demokratier forutsetter en bred dialog, offentlig utveksling av kunnskap, meninger og kritiske ytringer. Mangfoldet og kvaliteten av ytringene speiler samfunnets reelle demokratiske integritet", påpekte forfatter og journalist Lars Aarønes. 
Aarønes har skrevet Frilansrapporten, og stilte spørsmålet: Hvem er det egentlig som får fram sine ytringer i et moderne samfunn som det norske? Han mener det nå er blitt relevant å spørre hvilken type mediestruktur som fremmer demokratiet og ytringsfriheten. 

"Frilansskribentene, som har en spesielt viktig rolle for å levere korrigerende perspektiv og meningsytringer til den offentlige samtalen, befinner seg i en presset situasjon, med svært dårlig lønn. Mange forteller at de jobber for 50 kroner timen. Betingelsene for den gode og opplyste offentlige samtalen ser ut til å svinne i mediekonsernenes rasjonalisering, og intelligentsiaen som ikke klarer å leve på de ekstremt lave lønnsvilkårene finner rømningsveier til næringslivets kommunikasjonsbyråer", forklarte Aarønes. 

Rapporten erkjenner at de digitale plattformene har utvidet den offentlige samtalen, samtidig spiller regisserte informasjonskampanjer og byråbaserte skribenter en større rolle. Store organisasjoner i privat og offentlig sektor er blitt sentrale stoffleverandører. Medieutviklingen har gitt næring til en framvoksende skare av profesjonelle informasjons- og kommunikasjonsrådgivere. Dette gjelder næringsliv, arbeids- og organisasjonsliv, og det politiske liv. Tallet på kommunikasjonsrådgivere har steget. Kommunikasjonsforeningen har det siste tiåret vokst fra under 2400 medlemmer til over 4000. Tallet på kommunikasjonsrådgivere i departementene har økt med 30 prosent siden 2005. Dagens offentlighet preges av at de fleste mediehus og forlag eies av større konserner med sentraliserte rutiner og budsjetter. 

"I 2014 har vi feiret Grunnlovens paragraf 100. Den gjør det klart at det er enhver tillatt å bringe sine frimodige ytringer fram for offentligheten. Men hvor reell er denne friheten, hvis noen av dem som har viktige temaer til demokratiets dagsorden ikke lenger har tid, råd eller kanaler til å bringe dem fram? I medieverdenen handler ytringsfriheten også om makt", påpekte Aarønes. "Ytringsfrihet og mediemangfold dreier seg om at et menneske i skrift og tale kan gi sine meninger til kjenne". 

Kulturredaktøren i Svenske Aftonbladet, Åsa Linderborg, er pessimistisk på vegne av framtidens kvalitetsjournalistikk.

 "I dag er vi glade om vi selger 150 000 papiraviser. Leserne er på nett. Hver tredje lokalredaksjon har lagt ned. I Sverige har vi mistet 1000 journalistjobber på tre år. i Norge er det ennå verre, 1000 journalister på to år. Arbeidsgiveren vil ha så få ansatte som mulig, og vil ikke binde seg opp. Man vil ha produksjonsbolag som outsourcer. Kulturredaksjonene legges ned, og lederne sier: Vi kommer til å bli enda bedre. Det er skammelig", sa en engasjert Linderborg. 

Hun henviste til Prekariatet som det nye arbeidsmarkedet. 

"Precarious work" er betegnelsen for ikke standardisert arbeid som er dårlig betalt, usikkert, uten beskyttelse og uten nok inntjening til å kunne forsørge en familie. De siste tiårene har det vært en dramatisk økning i "precarious work". Prosesser som globlisering, skifte fra produksjon til servicesektoren og spredning av informasjonsteknologi er blitt satt fram som viktige endringsfaktorer. De nye strukturene har skapt en ny økonomi som krever fleksibilitet på arbeidsplassen. Resultatet er en reduksjon i standardiserte arbeidsavtaler som til nå har gitt viktige rettigheter til arbeideren, så som fast arbeidstid, sosiale fordeler, pensjon, trygderettigheter ved arbeidsledighet og sykdom, for å nevne noe. 

Et viktig aspekt ved "precarious work" er at det er kjønnsrelatert. Kvinner er overrepresentert i denne type arbeidstilknytning. "Precarious work" assosieres med deltidsstillinger, frilans, periodearbeid, vikararbeid, tilkalling og hjemmebasert arbeid. De nye strukturene har ledet ILO, International Labor Organization, til å utvikle standarder for atypisk og "precarious work" (Convention concerning Part-time work i 1994 og Convention concerning Home work i 1996, samt initiativet, "Descent work" som startet i 1999). 
Marcello Malentacchi, IMFs general sekretær, har påpekt at "precarious work" nå framstår som det viktigste hinderet når det gjelder å respektere arbeideres rettigheter. Flere og flere befinner seg i "precarious work", uten tilknytning i en arbeiderorganisasjon, eller mulighet til å forhandle kollektivt med sin arbeidsgiver. 

"Prekariatet er blitt det nye arbeidsmarkedet, der man sitter og venter på oppdrag, og det er så mange som ønsker jobben at man tar det som kommer, til vilken pris om helst. Konsekvensen er at lønnen presses ned", kommenterte Linderborg. 
"Og arbeidsgiverne krever enda høyere tempo. I dag må man skrive 10-12 artikler i måneden som frilanser for å klare seg, før skrev man kanskje to. I snitt arbeider vi for 50 kroner i timen. Det er kjøpernes marked. Arbeidsgiveren bestemmer prisen, og bidrar til en slags sosial dumping. Vi er blitt østeuropeere, som forventes å kunne leve på knapper og glansbilder", sa Linderborg, som tidligere livnærte seg som frilanser. 

Som redaktør tjener hun nå 800 000 kroner i året. "Det finnes sjefer som tjener 19 millioner. Jeg publiserer tekster av frilansere som ikke har råd til å gå til tannlegen. Den generelle holdningen er at frilansere skal være takknemlig for at de får publisere". 
Hun påpeker at ingen frilansere sier nei til et oppdrag selv om de kanskje ikke vil.
"Frilansere har ikke råd, de sier ja til alt. De kan ikke velge. Det er et assymmetrisk forhold og en overdreven ydmykhet, og de lave satsene eter opp frilanserne. De må jobbe så mye at de ikke lenger har tid til å skape kvalitetsartikler. Når til og med frilanseren mister sin integritet er det klart at dette går utover kvaliteten på kulturlivet. Folk har aldri konsumert så mye journalistikk som nå", sa Linderborg, "og selv om vi tilfører 14% gevinst til Schibsted hvert år så er vi inne i en tøff situasjon med nedskjæringer". 

Problemet i følge redaktøren er at mediehusenes eiere ikke vil løse mediekrisen med å satse på journalistikk og bra tekster. 
"Schibsted er et stort konsern. De er ikke publisister med oppdrag om å fortelle sannheten, man vil tjene penger. Alt har å gjøre med økonomi, hvordan skal vi forsørge oss? Dette er en forandring i det publisistiske selvbildet, en mentalitetsforandring, som vi journalister ikke vil forholde oss til", kommenterte Linderberg.