Masih Alinejad, iransk skribent, flyktet til England i 2009 etter at hun skrev to høyst kontroversielle artikler. I den ene artikkelen, "Song of the dolphins" sammenlignet hun relasjonen mellom det iranske folket og president Mahmoud Ahmadinejad som en relasjon mellom delfiner i fangenskap og deres trener. Redaktøren for avisen som trykket artikkelen måtte offentlig unnskylde seg, og Time Magazine laget i den forbindelse en artikkel om Alinejad. I løpet av det siste året er skribenten blitt kjent for sin protestbevegelse mot hijaben.
Da Alinejad kom til England klarte hun selv å legge vekk hijaben.
"Dette var vanskelig", fortalte Alinejad på konferansen The power of the powerless.
"Det er vanskelig å la denne delen av en selv slippe, selv når du kommer til et annet land. Jeg brukte hatt en stund. Det tok mange år før jeg ble komfortabel med å vise fram håret mitt i offentlighet".
Alinejad startet facebooksiden, My stealthy freedom (stealthy: gjort på en forsiktig måte, for ikke å bli sett eller hørt. Som i å trå forsiktig) i mai i år. På facebooksiden la hun ut bilder av seg selv uten slør eller hijab.
"Man ser ikke slike bilder av kvinner i Iran", sa skribenten. "I Iran er alt sort og dystert. Jeg la ut et bilde av meg, jeg var hoppende glad, det regnet og regnet danset gjennom håret mitt mens jeg danset gjennom en gate i London. Mitt hår som hadde vært gissel i hendene på det iranske regimet i tretti år var sluppet fri".
Så postet hun et bilde av seg selv i en bil, kjørende uten skjerf. Som svar begynte andre iranske kvinner å poste egne bilder av seg selv uten hijab og slør på facbooksiden.
"Jeg forsto at disse kvinnene trengte en plattform. Dette var kvinner som ikke var politisk aktive, kvinner uten makt. Senere begynte de å ta bilder av seg selv på offentlige steder, foran utenriksminesteriet, foran Ayahtollaens kontor, bilder som krevde mot å ta. De sto foran store postere av religiøse ledere og ved siden av ‘Hijab politiet’, og de begynte å filme seg selv på gaten uten slør".
Facebooksiden nådde 600 000 likes, og var ikke lengre bare en protestside mot hijab. Den fremsto som en politisk bevegelse.
"Vi var hørt og vi var lagt merke til", forteller Alinejad. Men så startet nedbrytingsprosessene.
"Ledere erklærte at disse kvinnene var i mot Islam, at de sprang nakne rundt i gatene, og at de ødela sine familier. Det ble satt ut helt ville falske rykter om meg. Det var ledere som erklærte at blod måtte utgytes, og at disse kvinnene burde bli banket opp til å forstå. Iranere begynte å gå til angrep på disse kvinnene ute på gatene".
Alinejad viste fram bilder av kvinner som hadde vært utsatt for syreangrep i ansiktet på en stor skjerm.
"Disse lederne var med på å fremme vold mot iranske kvinner. Jeg trodde dette kom til å skremme vekk kvinnene, men de fortsatte å poste fotoer, og så begynte menn å protestere mot hijaben", fortalte hun.
På spørsmålet om hvorfor hun ikke tar opp menneskerettigheter eller ytringsfriheten i Iran, svarte Alinejad at kvinnerettigheter ikke er blitt satt i første rekke i verdens forhold til Iran, og mange har tenkt at man måtte vente til regimet faller. Men med facebooksiden settes rettighetene til 50% av landets befolkning i første rekke. Motstanden mot hijab-tvangen er en viktig kamp for menneskerettigheter og ytringsfriheten. Skribenten mener Iran er inne i startfasen av en verdighets revolusjon. Hun fastholder sitt ønske om å returnere til sitt land, som hun elsker, og sier at det er mange iranere rundt omkring i eksil som også ønsker å vende tilbake, men de kan ikke.
"I Iran er det smerte og mørke. Stygghet", sa hun. "Men mitt Iran er vakkert og spesielt vakre er de iranske kvinnene".
Alinejad benyttet talerstolen til å rette en moralsk anmerkning til de offisielle representanter fra andre land som besøker Iran.
"Vi har sett at andre kvinner fra andre land, Norge og Sverige for eksempel, som besøker Iran i offisielt henseende, bruker hijab eller slør. Kanskje er det slik at de tror at dette er loven i Iran, og dermed en nødvendighet, men det er slik at islamske representanter forlater en middag i utlandet i protest dersom det blir servert alkohol for eksempel, og", legger hun til, "slaveriet var også en lov, hvis ingen hadde protestert mot slaveriet, ville det aldri blitt avskaffet", bemerket den iranske kvinnen.
Alinejads innlegg var en del av konferansen "The power of the powerless" som ble avsluttet i dag i Oslo. Konferansen var ment som en brainstorming for studenter, tenkere og journalister fra land berørt av totalitære regimer. Temaet var knyttet opp til 25 års jubileet for murens fall i Berlin, men skulle gi fokus til de eksisterende "murer" i dagens totalitære regimer, og tenke over hvilke lærdommer dagens bevegelser kunne hente fra tidligere tiders opposisjonsbevegelser. Konferansen var organisert av Studies of Totalitarianism (NEST) ved Universitetet i Oslo og Fritt Ord.
Tittelen "The power of the powerless" kommer av Václav Havels essay, som han skrev som dissident. Havel mente veien ut av det totalitære regimet, den gang Sovjetunionen, var ved fredfull opposisjon, og ved å utsmarte det totalitære styresettet.
"Dette var vanskelig", fortalte Alinejad på konferansen The power of the powerless.
"Det er vanskelig å la denne delen av en selv slippe, selv når du kommer til et annet land. Jeg brukte hatt en stund. Det tok mange år før jeg ble komfortabel med å vise fram håret mitt i offentlighet".
Alinejad startet facebooksiden, My stealthy freedom (stealthy: gjort på en forsiktig måte, for ikke å bli sett eller hørt. Som i å trå forsiktig) i mai i år. På facebooksiden la hun ut bilder av seg selv uten slør eller hijab.
"Man ser ikke slike bilder av kvinner i Iran", sa skribenten. "I Iran er alt sort og dystert. Jeg la ut et bilde av meg, jeg var hoppende glad, det regnet og regnet danset gjennom håret mitt mens jeg danset gjennom en gate i London. Mitt hår som hadde vært gissel i hendene på det iranske regimet i tretti år var sluppet fri".
Så postet hun et bilde av seg selv i en bil, kjørende uten skjerf. Som svar begynte andre iranske kvinner å poste egne bilder av seg selv uten hijab og slør på facbooksiden.
"Jeg forsto at disse kvinnene trengte en plattform. Dette var kvinner som ikke var politisk aktive, kvinner uten makt. Senere begynte de å ta bilder av seg selv på offentlige steder, foran utenriksminesteriet, foran Ayahtollaens kontor, bilder som krevde mot å ta. De sto foran store postere av religiøse ledere og ved siden av ‘Hijab politiet’, og de begynte å filme seg selv på gaten uten slør".
Facebooksiden nådde 600 000 likes, og var ikke lengre bare en protestside mot hijab. Den fremsto som en politisk bevegelse.
"Vi var hørt og vi var lagt merke til", forteller Alinejad. Men så startet nedbrytingsprosessene.
"Ledere erklærte at disse kvinnene var i mot Islam, at de sprang nakne rundt i gatene, og at de ødela sine familier. Det ble satt ut helt ville falske rykter om meg. Det var ledere som erklærte at blod måtte utgytes, og at disse kvinnene burde bli banket opp til å forstå. Iranere begynte å gå til angrep på disse kvinnene ute på gatene".
Alinejad viste fram bilder av kvinner som hadde vært utsatt for syreangrep i ansiktet på en stor skjerm.
"Disse lederne var med på å fremme vold mot iranske kvinner. Jeg trodde dette kom til å skremme vekk kvinnene, men de fortsatte å poste fotoer, og så begynte menn å protestere mot hijaben", fortalte hun.
På spørsmålet om hvorfor hun ikke tar opp menneskerettigheter eller ytringsfriheten i Iran, svarte Alinejad at kvinnerettigheter ikke er blitt satt i første rekke i verdens forhold til Iran, og mange har tenkt at man måtte vente til regimet faller. Men med facebooksiden settes rettighetene til 50% av landets befolkning i første rekke. Motstanden mot hijab-tvangen er en viktig kamp for menneskerettigheter og ytringsfriheten. Skribenten mener Iran er inne i startfasen av en verdighets revolusjon. Hun fastholder sitt ønske om å returnere til sitt land, som hun elsker, og sier at det er mange iranere rundt omkring i eksil som også ønsker å vende tilbake, men de kan ikke.
"I Iran er det smerte og mørke. Stygghet", sa hun. "Men mitt Iran er vakkert og spesielt vakre er de iranske kvinnene".
Alinejad benyttet talerstolen til å rette en moralsk anmerkning til de offisielle representanter fra andre land som besøker Iran.
"Vi har sett at andre kvinner fra andre land, Norge og Sverige for eksempel, som besøker Iran i offisielt henseende, bruker hijab eller slør. Kanskje er det slik at de tror at dette er loven i Iran, og dermed en nødvendighet, men det er slik at islamske representanter forlater en middag i utlandet i protest dersom det blir servert alkohol for eksempel, og", legger hun til, "slaveriet var også en lov, hvis ingen hadde protestert mot slaveriet, ville det aldri blitt avskaffet", bemerket den iranske kvinnen.
Alinejads innlegg var en del av konferansen "The power of the powerless" som ble avsluttet i dag i Oslo. Konferansen var ment som en brainstorming for studenter, tenkere og journalister fra land berørt av totalitære regimer. Temaet var knyttet opp til 25 års jubileet for murens fall i Berlin, men skulle gi fokus til de eksisterende "murer" i dagens totalitære regimer, og tenke over hvilke lærdommer dagens bevegelser kunne hente fra tidligere tiders opposisjonsbevegelser. Konferansen var organisert av Studies of Totalitarianism (NEST) ved Universitetet i Oslo og Fritt Ord.
Tittelen "The power of the powerless" kommer av Václav Havels essay, som han skrev som dissident. Havel mente veien ut av det totalitære regimet, den gang Sovjetunionen, var ved fredfull opposisjon, og ved å utsmarte det totalitære styresettet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar